Hopp til hovedinnhold

Christian Ringnes

Christian Ringnes (f. Oslo, 1954) er siviløkonom fra HEC i Lausanne, og MBA fra Harvard Business School i Boston, USA. Han har et langt profesjonelt liv bak som konsulent, investor, administrerende direktør og en rekke styreverv.

Foto: © Kristina A. Kvåle / Ekebergparken

Fra 1984 til 2024 var han administrerende direktør i Eiendomsspar AS, og fra 2024 har han virket som arbeidende styreleder. I 2003 stiftet han C. Ludens Ringnes stiftelse, og han var primus motor bak etableringen av Ekebergparken. Hans oldefar Ellef Ringnes var en av to brødre som sammen med Axel Heiberg etablerte Ringnes Bryggeri i 1877. 

Han har også verdens største samling av småflasker - utstilt ved The Mini Bottle Gallery i Oslo. Flere verk i Oslos byrom har sin utplassering takket være Eiendomsspar og Ringnes; Påfuglfontenen (1989) ved Nationaltheatret, Christian IVs hanske (1997) på Christiania Torv, Tigeren på Jernbanetorget(2000), Fredsstjernen på Gardermoen((2000) og On The Go, Holmenkollhoppet (2026), samt Fearless Girl (2017) av Kristen Visbal, som i 2022 fikk ny plassering i Drammensveien.

7 kjappe spørsmål med Christian Ringnes

Fortell om din interesse for kunst - hvor kommer den fra? 

Når man får et nytt hjem vil man gjerne ha litt kunst på veggene. I begynnelsen reproduksjoner og grafikk, og etter hvert som pengene kommer også originalkunst. Nokså typisk kunstreise, også for meg. Og etter hvert som man samler på seg, blir man mer og mer interessert og fascinert.

Er det spesielle perioder eller retninger som opptar deg?  

Jeg vokste opp med nasjonalromantikk og har en hang til figurativ kunst, etter hvert ofte med en vri som gir en ekstra dimensjon.

Når begynte du å samle? 

Mitt første bilde var en skiløperske i norsk natur av Nils Hansteen. Et lite bilde med fantastisk lys, som jeg kjøpte som 30-åring.

Hvilke kriterier går du etter når du samler? 

Min egen smak og behag. Det er nok ikke kunsthistorisk treffsikkert, men det sikrer glede over det jeg har kjøpt. Jeg har dog lært at det oftest er lurt å se et kunstverk både to og tre ganger før man kjøper, ellers kan man lett ende med et verk som ikke har varig kraft.

Hva motiverer deg til å dele kunstsamlingen med offentligheten? 

Delt glede er dobbel glede! Det handler i tillegg om å gi noe tilbake til et samfunn som har vært godt mot meg.  Jeg har for eksempel også finansiert en liten skulpturpark på Harvard Business School, som fortjener takk for karrierehjelp. 

Hvordan kom idéen om en skulpturpark til, og hvorfor ble det akkurat Ekeberg? 

Etter å ha laget Småflaskemuseet i en hel bygård i Oslo sentrum, tenkte jeg at det hadde vært verdig å lage noe som i tillegg til å begeistre meg selv, også hadde noe større appell for andre. Skulle det bli noe varig og verdifullt, tenkte jeg det burde være forankret i fremragende kunst.  Siden jeg selv er rimelig blottet for kunstnerisk talent, måtte min rolle bli å iscenesette det andre hadde skapt.

På en seil-tur i Italia, etter å ha sett Bobolihagene i Firenze, fikk jeg  for meg at en skulpturpark var drømmeprosjektet. Jeg gikk og tenkte på hvor og hvordan i nesten 10 år , før Eiendomsspar kjøpte Ekebergrestauranten i 2003. Parken rundt var sliten og utrygg. Etterhvert hvert kom tanken på å reetablere området til den Folkeparken den var på begynnelsen av 1900-tallet, kombinert med å installere verdifulle skulpturer. Og slik ble det, etter ytterligere nesten 10 års prosjektarbeid.

Hvordan har offentlig-privat samarbeid formet prosjektet med Ekebergparken? 

Oslo Kommune eier den 255 mål store tomten som nå er Ekebergparken, og uten samarbeid med kommunen som tomte-eier og regulerende myndighet, ville jeg ikke ha kunnet realisere min visjon. Kommunen på sin side hadde ikke frie penger til å rehabilitere Folkeparken og kjøpe inn skulpturer, så det oppsto en betydelig gjensidig avhengighet for å få realisert prosjektet. Under åpningsfeiringen sa byrådslederen spøkefullt at Ekebergparken  var et eksempel på det perfekte offentlig- private samarbeid: Det offentlige bestemmer- og den private betaler!

publisert 29.05.2026

 

Det kunstfaglige utvalget