Etableringen av skulpturparken

Det var i et intervju med Dagbladet fra 2003 at Ringnes første gang offentlig uttrykte at han ønsket å opprette en skulpturpark på Ekeberg, til «kvinnens pris». I «entusiasmens rus» hadde han allerede etablert en stiftelse og ervervet flere kunstverk av blant andre Knut Steen, Per Ung og Kirsten Kokkin til den tenkte parken (Eide, 2003).

Det kom kraftige reaksjoner fra flere hold, både kunstfaglige miljøer og grupper som ønsket å verne skogsområdene. Det ble tidlig i løpet et heftig offentlig ordskifte rundt gjennomføringen av skulpturparken, der diskursen især knyttet seg til spørsmål om hvem som skal ha bestemmelsesrett over hvilke kunstverk som plasseres i det offentlige rom.

Kritikken og motstandsbevegelsene preget prosessen med prosjektet i de påfølgende årene, fram til parkens åpning i 2013. Bekymring for potensiell ødeleggelse av naturen, det private initiativet, og parkens feminine tematikk, var særlig brennbare temaer. Planene om å opprette en økonomisk robust stiftelse, et kunstfaglig utvalg, samt en omfattende regulering av området under ledelse av offentlige etater i samarbeid med stiftelsen, fikk mindre oppmerksomhet, selv om dette ble presisert i media (Balas og Ringnes, 2009), (Fredriksen, 2011).

Midt i kampens hete kommenterte Ringnes at han i etterpåklokskapens lys innså at uttalelsen om en park til «kvinnens pris» kanskje ikke var den klokeste av formuleringer. Det var jo ikke minst denne uttalelsen, sagt i et slør av entusiasme, som satte fyr på bålet:

«Jeg var nok litt uheldig i starten da jeg snakket om en skulpturpark til kvinnens pris. Det ble nok litt mye av en festtale. Jeg har fått god hjelp av blant annet kommunen til å utvide begrepet. Et feminint inspirert naturlandskap er nok mer dekkende for det vi skal skape» (Ringnes, 2007).

Den 24. august 2011 ble skulpturparken på Ekeberg endelig vedtatt i bystyret med et stort flertall. Avtalen som ble gjort mellom kommunen og stiftelsen var et resultat av en flerårig prosess og det er ingen tvil om at debatten var med på å forme, justere og forbedre resultatet. I reguleringsplanen som var blitt laget under forarbeidet, og i samråd med landskapsarkitekter, kommunen og stiftelsen, ble det fastsatt at inntil 80 skulpturer kunne plasseres ut i området, hvorav flere skulle være stedspesifikke. I tillegg ble kulturminnene inkludert i parken. Husene som stod på den gamle Karlsborgeiendommen skulle restaureres og gjøres om til kafé og visningssted for publikum. Det gamle vannreservoaret skulle gjøres om til et kunstverk. Det ble avtalefestet et beløp på 300 millioner kroner, fordelt på innkjøp av skulpturer, opparbeidelse og videreutvikling av parken, og et fond for drift og vedlikehold. Kommunen og stiftelsen skulle oppnevne et kunstfaglig råd som ville gå videre inn i tematikken til parken og gjøre et utvalg av de skulpturene som Ringnes hadde skaffet på forhånd. De forkastet for øvrig to tredjedeler av skulpturene som var kjøpt inn (Hagen, 2011).

Selv om flere folkeavstemninger i media avslørte at Oslos befolkning generelt var veldig positive til  skulpturparken, var protestene blant aksjonister i Rådhuset den dagen parken ble offentlig vedtatt høylydte. Protestene stilnet heller ikke i toårsperioden som fulgte frem til parken sto ferdig. Det ble levert formelle klager til fylkesmannen, til Kontrollorganet for offentlige innkjøp og til Miljøverndepartementet. Oslo kommune ble anmeldt av Folkeaksjonen for korrupsjon. Det ble gjort forsøk på å fysisk hindre arbeidene i parken. På den muntrere siden ble det laget tegneserie i Aftenposten, og en rekke karikaturtegninger, der Christian Ringnes blant annet ble fremstilt naken i yogapositur, og rockebandet Black Debbath slapp låta Nei til runkesti på Ekeberg.

Ekebergparken åpnet offisielt 26. september 2013. Rundt 50 representanter fra norsk og utenlandsk presse var til stede. Omtalen var overveldende positiv. Ekebergparken har siden figurert i kåringer for de fineste skulpturparkene i verden.

Resultatet er en skulpturpark der kunst, historie og natur føres sammen til en spennende enhet som stadig forandrer og utvikler seg. Det er naturen på Ekeberg og de mange kulturminnene som setter premissene for hvor skulpturene kan plasseres. Ekebergparken kan ses som et organisk, eller feminint, motstykke til Oslos andre, store skulpturpark, Vigelandsparken. Arkitekturhistoriker Thomas Thiis-Evensen formulerer det slik:

«De to skulpturparkene er ekstremt forskjellige. Den ene er geometrisk, mens den andre er organisk (...) der Vigelandsparkens akser dominerer naturen, mens Ekebergparkens stier underlegger seg naturen» og «Både Vigelandsparken og Ekebergparken har forbilder. Den første er hentet fra Versailles og barokkens tro på at landskapet kan betvinges, mens den andre er i slekt med den engelske hagen der landskapet er fritt» (Thiis-Evensen, 2011).