Kulturminner
Man har lenge visst at Ekebergområdet er rikt på kulturminner. Funnene som har blitt gjort gjennom mange år har vist at området har vært preget av menneskelig aktivitet helt tilbake til eldre steinalder.
I 1915 ble helleristningene i Familiedalen ved Kongshavn VGS oppdaget, og gravhaugene fra bronse- og jernalderen, steinsettingene samt de mystiske skålgropene er siden blitt kartlagt og forsket på. Men de omfattende undersøkelsene som ble gjort i forbindelse med etableringen av skulpturparken fra 2011, viste at Ekeberg var langt rikere på kulturminner enn det man først var klar over.
De eldste sporene som har blitt funnet på Ekeberg er fra mennesker som kom hit ganske kort tid etter at isen ble borte, i steinalderen (ca. 8000–2000 f.Kr). Man kan forestille seg at for ti tusen år siden var landskapet på Ekeberg en slags halvøy eller vik i havet. Over flere tusen år steg landet sakte opp over havnivået, fordi isbreene som lå over landet og presset det ned, smeltet bort.
Bosetninger
Menneskene som kom til Ekeberg i steinalderen var nomadefolk som levde av fiske, sanking og jakt. De bosatte seg ved havkanten eller i områder som ga ly og hadde nærhet til vann. Før skulpturparken åpnet, sporet arkeologene flere bosetningssteder og leirplasser i området og fant redskaper og avslag av flint, kvarts og annet steinmateriale. Et av områdene hvor det har blitt gjort funn av flintavslag der Dan Grahams Ekeberg Pavilion står i dag. De er datert til ca. 7200 f.Kr.
Helleristninger
Det viktigste funnet fra steinalderen er helleristningene ved Kongshavn vgs. De er de eldste som man kjenner til i Osloområdet, og består av veideristninger fra slutten av eldre steinalder. Helleristningsfeltet har i alt tretten figurer, ti er dyr, en minner om et menneske, en er spiss og oval; antagelig en slags klappfelle, og det er også en fuglelignende figur, noe som tyder på at det også har vært drevet fuglefangst. Det er fristende å tolke helleristningene her som rene skildringer, men vi vet faktisk ikke helt hva de betydde eller hvorfor de ble laget.
Fra helleristningene i Familiedalen.
Foto: Ivar Kvaal
Gravhauger og røyser
Fra bronsealderen og eldre jernalder (ca. 1700 f.kr–1050 e.Kr) er det funnet flere gravhauger og røyser. Man vet at gravhaugene var minnesmerker for de avdøde, og hadde rituelle betydninger. Kanskje de markerte territorium eller fortalte om en slekts makt og posisjon? Skikken med å bygge gravhauger kom til Norge i tidlig bronsealder. Gravene er ikke arkeologisk undersøkt, så vi vet ikke hva de skjuler. De dateres på bakgrunn av gravenes utseende og beliggenhet.
Skålgroper
Skålgropene man har kartlagt ved Kulturminnestien på toppen av skråningen er fordypninger som enten har blitt hugget eller slipt inn i bergflaten. Man finner gjerne slike i det som var datidens beitemark. Skålgropene har en diameter mellom fire og åtte cm. En gang i overgangen mellom bronsealderen og jernalderen ble disse meislet ut i granitten. Vi vet veldig lite om betydningen til skålgropene, men siden de er funnet i områder som lenge har vært beitemark eller brukt til jordbruk, kan de ha vært en form for offergroper til bønn om bedre avlinger.
Jordbruk og husdyrhold
Det er både fysiske funn og skriftlige kilder som viser at Ekeberglandskapet er preget av flere tusen år med jordbruk og husdyrhold. Arkeologiske funn av rydningsrøyser og bosetninger viser at det har vært gårdsdrift her siden eldre jernalder. Det finnes også skriftlige kilder fra middelalderen som forteller om store gårder på Ekeberg. På området der Ekeberg hovedgård (bygget ca. 1770–76) står i dag, er det gjort funn som tilsier at bygget står oppå et mye eldre gårdsbruk.
Ekeberg har altså vært et rikt kulturlandskap og et område mennesker har hentet ut ressurser i tusenvis av år. Vi har utnyttet området til det fulle, noe som også preger hvordan naturen ser ut i dag. Navnet Ekeberg er trolig fra middelalderen (den eldste betegnelsen er Eikaberg) og stammer fra at området den gang var fullt av store, flotte eiketrær. Sannsynligvis ble hele skogen hugget ned på midten av 1600-tallet for å bygge skip. I dag finnes det kun ett eiketre igjen som er kartlagt. Det er fredet og står i skråningen rett foran Ekebergrestauranten.
Det ble et viktig grep i etableringen av skulpturparken å synliggjøre disse kulturminnene på en måte de aldri hadde blitt før. Landskapsarkitektene Bjørbekk & Lindheim gjorde dette ved å skilte, lyssette og markere kulturminnene langs veiene med stålplater og stålrammer, slik man ser det i Kulturminnestrekningen bak Ridesletta. Langs stiene og på hovedrunden i parken, er det satt opp skilt som forteller om skålgropene, gravhaugene og steinsettingene. De arkeologiske funnene ble samlet og er i dag utstilt i museet i Lunds hus.
Fra helleristningene i Familiedalen.
Foto: Ivar Kvaal
Kilder / videre lesning
Flaa, T. (2017). Hvordan kunne eiketrærne på Ekeberg forsvinne på noen år?. Oslo syd, 2017 (4): 7
Holm, E. D. (2014). Skulpturer, skog og en mesen. Arkitektur-N, 2014 (1):70-77 Jarnøy, D. (2003).
Stamhuset Ekeberg hovedgård – i gode, men mest dårlige tider. Oslo: Bekkelagshøgda lokalhistoriske forening (BLF) www.eikaberg.org
Jarnøy, D. (2015). Lokalhistorie ved Ekebergskråningen. Fra Gamlebyen til Brannfjell de siste 300 år. Oslo: Bekkelagshøgda lokalhistorie forening (BLF)
Jørgensen, K.(2015). Ekebergparken, landskap og demokrati. Nordlit 2015 (36): 129-142