Hirst viderefører i sin praksis en lang tradisjon i kunsten; memento mori (husk at du skal dø) og vanitasmotiver – eksempelvis i verket For the Love of God (2007), ved å sette inn hodeskaller med diamanter, og ved å stille ut både døde og levende dyr – i blant andre verkene Mother and Child (Divided) (1993) og In and Out of Love (1991). Kunstnerskapet er blitt omtalt som sjokkerende og konfronterende, og retter oppmerksomhet mot et uunngåelig faktum ved våre liv – at det en dag tar slutt.  

Anatomy of an Angel er en nesten tro kopi av L’hirondelle blessée [Såret Svale] fra 1920, av den franske kunstneren Alfred Boucher (1850–1934); en klassisk og elegant kvinneskulptur med vinger. Hirsts engel er i menneskelig skala, og deler av hudlagene hennes er fjernet slik at innvoller, øyeeple, kranie, sener og muskler er eksponert. Skulpturen er laget av Carraramarmor, et materiale som blant andre Michelangelo brukte, og som muliggjør særs nøyaktige detaljer i formgivningen. Engelen bygger på andre verk av Hirst, som Hymn (1999-2005), Myth (2010) og The Virgin Mother (2005-2006) og viser en av kunstnerens fascinasjoner: møtet mellom medisinske fakta og religiøs ikonografi. Leonardo Da Vinci og Michelangelo studerte kadavre og produserte detaljerte tegninger. Slik har kunst og medisinsk vitenskap utviklet seg hånd i hånd gjennom tidene, på tross av kirkens store motforestillinger mot å dissekere og dermed vanhellige lik. For Hirst er vitenskapen den nye religionen. Hirsts engel er dissekert og avslører en menneskelig anatomi.