Naturplanter, kulturplanter og hagerømlinger

Ja-planter og nei-planter

For å dempe utviklingen der gamle arter stadig forsvinner og nye arter tar over, er det laget en rødliste med alle de artene som er truet, og en svarteliste med de artene som ansees som en trussel. Det finnes anbefalinger om hvordan rødlisteartene skal reddes og svartlisteartene skal bekjempes. Men hvorfor er det så galt at gamle planter forsvinner og nye kommer til?

Det største problemet med fremmede arter er ikke at de er fremmede. Nye arter har jo til alle tider kommet inn i norsk natur og blitt en del av floraen. Men med økt import av planter og flytting av jordmasser med frø og andre organismer er påvirkningen nå langt større enn før. Mange av artene som kommer utgjør ingen fare for det naturlige mangfoldet. Noen er ikke hardføre nok til å klare seg på egen hånd, eller får liten spredning. Men andre plantearter sprer seg og blir så dominerende at de fortrenger flere hjemmehørende arter. Og med plantene som forsvinner, blir insekter og andre organismer borte, for de lever i avhengig hetsforhold til plantene. Dermed minker artsmangfoldet.

Hageplanter sprer seg på Ekeberg også. Likevel er mangfoldet i Ekebergparken ganske stort. Det er blant annet registrert over 150 forskjellige arter karplanter. Det er ganske mye for et såpass lite område der grunnen i tillegg er relativt næringsfattig. Noen av de neiplantene som bekjempes i Ekebergparken er russekål, rynkerose, berberis, alpegullregn, platanlønn og edelgran.

Dragehode og samboeren hans

Dragehode (Dracocephalum ruyschiana) er en sjelden og truet plante som finnes noen få steder i den solrike vestskråningen på Ekeberg. Navnet kommer av formen på de blåfiolette blomstene. Norge og Sveits har de fleste forekomstene av planten. Dermed har vi et særlig ansvar for å ta vare på den lille skjønnheten. Dragehode trives på kalkrike tørre enger, men denne landskaps- typen er i tilbakegang. Delvis fordi jordbruk ikke lenger drives med beitemarker og slåttemarker, men også fordi slike områder blir bebygd.

En annen viktig grunn til å stelle godt med dragehode er dens lille samboer, dragehodeglansbillen. Denne svært sjeldne billen, som bare er funnet i Norge, lever kun på dragehode. Av en eller annen grunn har den flyttet fra sine husverter i Ekebergskråningen, og finnes nå bare på Hovedøya og Bleikøya. Vi håper den vil slå seg ned her igjen.

Russesvalerot

Russesvaleroten (Vincetoxicum rossicum) var en ja-blomst som er blitt en nei-blomst! Den er først dokumentert i Norge i 1865, i et herbarium fra nettopp Ekeberg. Lenge ble russesvaleroten sett på som sjelden og verneverdig, og den havnet på rødlisten over truede arter ettersom man trodde den var naturlig hjem- mehørende her. Men russesvaleroten var innført.Trolig kom den som hageplante til Norge i første halvdel av 1800-tallet, og den trivdes svært godt i indre Oslofjord-området.

Russesvaleroten vokser i kalkrik jord, gjerne i solrike skråninger, men også i løvskog og på fuktig eng. Den har spredd seg raskt og vokser nå i store bestander på mange av øyene i indre Oslofjord og enkelte steder på land. En del steder er russesvaleroten blitt så dominerende at den har tatt over på bekostning av den naturlige engvegetasjonen i Oslofjorden. Derfor ble planten i 2007 flyttet direkte over fra rødlisten til svartelisten, og er i dag en nei-plante som skal bekjempes.

Hvor er eika på Eikaberg?

Navnet Ekeberg er gammelt. Det nevnes blant annet i Håkon Håkonssons saga, som omhandler hendelser på 1200-tallet. «Ekeberg» betyr «berg med eiketrær», men hvor er eiketrærne? Sannsynligvis ble de hugget ned allerede i middelalderen. Eik ble brukt som bygningsmateriale, særlig til skipsbygging, og tidlig ble det stor etterspørsel etter den. Slik kan vi regne med at det meste av eika på Ekeberg forsvant.

Ekebergparkens varierte natur

Edelløvskog

Den bratte skrenten mot Gamlebyen har en relativt ung edelløvskog med mye lønn og ask. Skogbunnen er rik på karplanter langs de fuktige dragene i skrenten. Gamlebyen har et rikt fugleliv fordi mange fuglearter trives i denne edelløvskogen.

Gammel furuskog

Øvre del av Ekebergskråningen har gammel furuskog med innslag av løvtrær og gran. Den nedre delen av skråningen har en noe rikere lågurtskog. Her kan man blant annet finne liljekonvall og kantkonvall. De vestvendte hellingene har gode solforhold, og skogen har et tørt og varmt miljø med mange insektarter.

Furuskog langs bekkedrag

Langs en liten bekk fra Ekebergsletta har det utviklet seg et helt spesielt skogsmiljø. Her finner du en sjelden blanding av or- og askeskog og lågurt- furuskog. På gamle, råtnende stammer kan man finne begerfingersoppen, en utrydningstruet sopp.

Furuskog og åpne knauser på kalkrik grunn

Furuskogen og knausene i nedre del av skråningen fra Åsberget med Kongshavn videregående skole og sydover er preget av kalkholdig jord. Det gir en langt rikere og mer særegen flora enn lenger opp i skråningen. Her finnes sjeldne og truede blomsterarter som dragehode, hvitmure og aksveronika. Området er vernet som naturreservat.

Sumpskog

I et slakt søkk mellom Ridesletta og Ekebergssletta står fuktigheten jevnt i jorda. Her har svartor god grobunn. I tillegg finner du furu, gran, bjørk, selje, ask og lønn. Skogen er ikke spesielt gammel, men med tiden kan den utvikle seg til å bli et botanisk interessant område.

Plantet granskog

Skogen syd og vest for Ridesletta består for en stor del av gammel, plantet granskog. Granskogen slipper lite lys til skogbunnen, og denne er derfor fattig på lyskjære planter. Men fuktighetskrevende moser og sopp finnes det mye av.

Rest av gammel beitemark

Skråningen mellom Ridesletta og Svenskesletta er rester av et større beitemarksområde som en gang fantes på Ekeberg. Her er det engpreget vegetasjon med rik flora. Småtrærne og buskene rognasal, slåpetorn og geitved, bidrar til et mangfold av insekter fordi flere insektsarter er knyttet til disse vekstene.