Æreskirkegården

Ekebergområdet, med den bratte skråningen, platået og den storslåtte utsikten over byen og fjorden, ble sett på som et sterkt strategisk sted for okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Tyskerne tok over de eksisterende byggene og bygde flere brakker, radar- og radiostasjoner, og de gravde kabelgrøfter. De anla et stort forsvarsanlegg i skråningen ved villaene og vannreservoaret. Forsvarsanlegget bestod blant annet av skytterstillinger for overvåkning av havnen og luftrommet, og fjellet ble sprengt flere steder for å lage sikrede ammunisjonslagre. Over 5000 miner ble plassert med formål om å beskytte antiluftsstillingen Grossbatterie Anton. Minene ble lagt flere steder i området, blant annet i skråningen bak Ekebergrestauranten og oppover mot Ekebergsletta.

Bygartneren Marius Røhne, som hadde ansvaret for den kommunale parken både før og etter krigen, minner oss på hvor enormt dette forsvarsanlegget faktisk var. Han skrev at restene etter tyskernes opphold på Ekeberg gav ham «(...) en gruoppvekkende anelse om hva det ville ha kostet å frigjøre Oslo med våpenmakt» (Røhne, 1967). Røhne forteller videre i sin bok at for ham var ikke raseringen av parken for militære stillinger det verste ved tyskernes bruk av Ekeberg. Det verste for ham var æreskirkegården de etterlot seg.

Æreskirkegården på Ekeberg ble anlagt av tyskerne fra våren 1940, og den ble etter hvert 94 dekar stor. Den lå i området som i dag kalles Svenskesletta og Ridesletta, og bestod av et pompøst anlegg med terrasser og et monumentalt dobbelt trappeløp med seremoniplass. Et høyt kors raget over monumentet og i midten ble en bronseørn med hakekors plassert. En stor steingard omkranset hele kirkegården. Med anleggelsen av denne kirkegården for falne tyske soldater, ble området et tungt symbol for nazistenes overherredømme i Norge. Fram til krigens slutt ble nesten 3000 tyske soldater, de fleste av høyere rang, gravlagt her. De aller første som ble gravlagt var offiserer som omkom under senkingen av krysseren Blücher 9. april 1940. De var gravlagt midlertidig på Vestre Gravlund før de ble flyttet til Ekeberg.

Æreskirkegården ble et område for storslåtte og svulstige markeringer for okkupasjonsmakten. Det ble arrangert kransenedleggelser til ære for de falne, der hele kompanier ble stilt opp på terrassene. Hver gang lederne for den tyske stat kom på besøk til Oslo, var æreskirkegården første stopp for kransenedleggelse. Både Joseph Goebbels, som besøkte Oslo i november 1940, og Heinrich Himmler, som kom i januar 1941, besøkte æreskirkegården. I 1942 ble den første norske frontkjemperen gravlagt her med en større seremoni. Den regjerende makten sørget for at det ble godt dokumentert i pressen.

En annen viktig symbolsk grunn til at Ekeberg ble valgt som lokasjon for æreskirkegården, var at man kjente til alle fornminnene som ligger her. Det tredje riket prøvde iherdig å bevise at ideologien om den germanske rasen som bærer av en eldgammel og overlegen kultur. Det gjorde de også ved å samle kulturminner og fornminner fra landene de okkuperte. Særlig helleristningene i Familiedalen ble godt besøkt under okkupasjonen, blant annet av Heinrich Himmler.

Oslo kommune, Kulturetaten og C. Ludens Ringnes Stiftelse. (2010). Naturgrunnlag – registreringer og rapporter: Skulptur- og kulturminnepark på Ekeberg. Vedlegg 10 til planforslag, juli 2010

Oslo kommune, Kulturetaten og C. Ludens Ringnes Stiftelse. 2010. Konsept for kulturminneformidling: Skulptur- og kulturminnepark Ekeberg. Vedlegg 7 til planforslag, juli 2010

Røhne, M. (1967). Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948. Oslo: Myrhes papirindustri

Sprovin, M. (2012). Okkupasjonsmaktens kulturminner-problemstillinger ved vern og bevaring. Fortidsminnevern: medlemsblad for Fortidsminneforeningen 37, 2012. (2)

Syvertsen, B. H. (2006). Den tyske krigskirkegården på Alfaset. Årbok. Oslo: Groruddalen Historielag

Willberg, J. (2016). Den farlige historien er den som forties. Fortidsminneforeningens årbok.